Ponnyekspressen back in action

Forrige torsdag, altså for ganske nøyaktig en uke siden, knela Ponnyekspressen. Hun hosta og harka og jeg fikk såvidt putra henne inn på en parkeringsplass. Etter å ha sjekka både bensintank, radiator og olje, gjensto bare en ting: NAF. NAF-mannen kom (omsider!) og klødde seg mye i hue før han konstaterte at Ponnyekspressen var syk og måtte på verksted. Jeg blei litt trist, fordi erfaring tilsier at når Ponnyekspressen er sjuk går det hardt utover lommeboka, men også litt glad, fordi det heldigvis ikke var noe helt opplagt som var galt, som jeg *burde* ha skjønt. NAF-mannen taua Ponnyekspressen til verkstedet, og fredag morgen ringte jeg dem. De kunne selvsagt ikke si hva som var galt, og heller ikke hvor mye det ville koste meg at de skulle finne ut hva som var galt. Dessuten kunne de ikke fortelle når jeg kunne få vidunderet tilbake.

Mye det samme som før, med andre ord. De gangene jeg har med bilmekanikere (alltid menn) å gjøre, føler jeg innovertisshandicapet mer påtrengene en noensinne. De går ut i fra at jeg ikke veit foran og bak på en bil, at jeg bare juger når jeg sier at jeg har sjekka dette og hint. Dessuten kan jeg høre dollartegnene lyse i øynene på dem gjennom røret. Akkurat som i en Pondusstripe.

Og fri og bevare meg vel! I dag ringte bilmekanikeren, og hva var galt med Ponnyekspressen om ikke coilen? Akkurat som i Pondus! Dessuten hadde de skifta termostaten og kjølevesken, sånn for sikkerhets skyld. Motoren var sota, må vite. 3000 spenn, takk. Hjælpes. Og hvorfor dette var skjedd? Nei det kunne han på ingen måte fortelle meg, det er åpenbart en viktig yrkeshemmelighet. Jeg må skaffe meg en bilmekanikervenninne.

Dessuten: Ponnyekspressen må snart være god som ny. Siden jeg fikk henne har jeg skifta så og si hver eneste lille del inni der, og nå altså coilen. Nå bør det bli en stund til neste gang hun pajer...